Klatreren & gründeren

27. juli 2020

HC Wilson hadde høydeskrekk, men endte opp som fallskjermjeger, tindevegleder og gründer av Norges største nettverk av klatreparker. Hva skjedde, egentlig?

Det sitter en mann med flanellskjorte og lysende, blå øyne i en firehjulstrekker. Han er på vei mellom to av klatreparkene sine. On the road. Han sitter aldri i ro. Han er aldri stille. Han er tross alt bergenser.
Vi har bedt Hans Christian «HC» Wilson fortelle gründerhistorien bak Høyt & Lavt – med sine egne ord.

«Alt begynner et sted», sier HC.

«For min del tror jeg det begynte på Ustaoset. Begge foreldrene mine vokste opp med hytter der oppe, på kanten av Hardangervidda, like under Hallingskarvet. Jeg vokste mer eller mindre opp på Ustaoset selv. Det var dit vi dro på fritiden og i feriene. Og det var der oppe morfaren min lærte meg å gå på ski. Jeg var bare tre år gammel, men jeg kan huske det – den dag i dag. Familielivet der oppe – friluftslivet, skiløpingen, fjellturene – det gjorde noe med meg. Senere har jeg skjønt at verdiene du har egentlig er summen av opplevelsene dine. Og mine verdier er sterkt forankret i Ustaoset, i naturen, i gode friluftsopplevelser.

Når du er på tur sammen med gode venner, glemmer du ofte alt annet. Det er ikke nødvendigvis turen i seg selv som betyr noe, men samtalene du har underveis. Det handler om å føle seg trygg. Om å føle seg sett. Om en følelse av å kunne mestre naturen – sammen. Vi som ble fallskjermjegere i Forsvaret på nittitallet, elsket å være ute. Vi var friluftsmennesker. Og vi likte å yte før vi kunne nyte. Det er noe vakkert ved det å gjøre en innsats før du setter deg ned for å kose deg litt.

Jeg avsluttet karrieren min i Forsvaret i 2003 – etter 10 år som spesialsoldat. Jeg tok utdanning som internasjonal tindevegleder og jobbet som fjellfører i noen år. Jeg hadde egentlig høydeskrekk, men så var det en av klatreinstruktørene mine i Forsvaret som bare satt på ei fjellhylle i Hemsedal, på kanten av stupet, og røkte pipe, og smilte, og så på alle måter ut til å ha funnet den store roen. Og da tenkte jeg: «slik vil jeg også bli. Slik vil jeg også ha det.» Etter hvert gikk høydeskrekken over av seg selv.

I 2007 flyttet jeg og familien min til Grenoble i Frankrike, hvor jeg skulle ta en MBA. Kona mi hadde sikkert et håp om at jeg skulle bli voksen der nede, men det er jeg litt usikker på om jeg ble. I løpet av MBA-studiet ble jeg kjent med mange ulike mennesker – og med meg selv. Jeg møtte blant annet en tidligere Harvard-professor, som raskt ble en god samtalepartner og venn.
Jeg hadde ikke noe mål om å bli aksjemegler eller å jobbe innen finans. Det var ikke derfor jeg tok en økonomiutdanning. Jeg var på jakt etter noe å jobbe med som var knyttet til mine verdier.

En dag skulle familien og jeg gå en fjelltur i Verant, ikke så langt fra Briancon. Det er mange håndverkere som bor i denne byen. Det lukter tre overalt. Ungene våre var vel fem og ni år gamle – og egentlig bare passelig interessert i å gå fjellturer. Plutselig gikk vi forbi en klatrepark. Vi hadde aldri sett noe lignende – og det så fristende ut å gå inn. Vi ble enige om å prøve litt. Kona mi har litt høydeskrekk, men hun ble også med inn.

Så skjedde det noe merkelig.
Vi glemte tid og sted – alle sammen.
I fire timer.
Vi klatret, og vi smilte, og vi lo, og vi hjalp hverandre, og vi hadde det veldig bra som familie.
Det var læring.
Det var motorikk.
Det var mestring.
Det var alt på en gang.

Jeg kjente umiddelbart at dette var noe jeg ville gjøre mer av.
Denne klatreparken traff noe i meg.
Den traff mine verdier.
Jeg hadde funnet noe jeg ville jobbe med.

Jeg dro tilbake til universitetet og fortalte om klatreparken til min venn – professoren. Han delte min entusiasme og hjalp meg til å se mulighetene. Jeg ville bygge en klatrepark i Norge, men var bekymret for finansene. Han sa at jeg ikke skulle bekymre meg. Han sa at slike ting løser seg underveis. Og så skrev jeg en forretningsplan.

Ikke lenge etterpå begynte jeg å se etter mulige steder for å sette opp en klatrepark i Norge. Kona mi er fra Stavern – og hun var lei av å bo i regnbygene i Bergen. Derfor flyttet vi til hennes hjemsted. Jeg oppdaget at Vestfold kunne være et gunstig sted for å etablere den første klatreparken. Det var jo allerede planer om ny E18. Det var planer om å bygge Farris Bad. Og Color Line skulle starte med SuperSpeed-ferjer til Danmark.

I tillegg er jo Vestfold stedet med flest ferierende nordmenn i hele landet vårt. Jeg tenkte: «her er det allerede en stor og stabil kundemasse – som egentlig ikke har noe annet tilbud enn å bade i sjøen. Her kan vi prøve oss.»
Jeg begynte å lete etter tomter rundt Stavern. En hyggelig kar i kommunen tok meg med til Lågendalen. Der fikk vi tilbud om å ta over tomta til Gråtassparken. Så da pantsatte jeg huset og brukte opp alle sparepengene mine på å bygge den første klatreparken. Med én gang vi startet byggingen, kom det hyggelige og flinke folk inn i prosjektet. Det kom blant annet en tømmerhogger ruslende inn på tomta og sa at han ville jobbe hos oss. Jeg sa at jeg ikke hadde penger til å gi ham lønn – i hvert fall ikke før om lang tid. «Det gjør ingenting», sa han.
Han jobber fortsatt hos oss.

Den ferdige klatreparken vår fikk terningkast seks i Dagbladet. Den første sommeren kom det dobbelt så mange gjester som vi hadde budsjettert med. Da tenkte jeg at vi hadde truffet en nerve. Vi var i gang med noe. Noe fint noe.

Etterhvert begynte vi så smått å bygge flere klatreparker – og etablerte vårt eget nettverk av parker over hele landet. Flere av de som bygger for oss, er skientusiaster som står på ski hele vinteren og bygger klatreparker for oss om sommeren. Slike folk er fine å ha med på laget.
Til høsten åpner vi klatrepark nummer 16 i nettverket vårt. I tillegg har vi bygget tre parker i Sverige og 10 anlegg i Russland. Vi bygger også enkeltstående tårn, lekeparker og tretopphytter rundt omkring. Og akkurat nå er en av kollegaene mine i Jotunheimen for å bygge bruer for DNT. Er ikke det fint?

Jeg prøver å skape en arbeidsplass hvor folk blir sett og kan utvikle seg. Og jeg tenker aldri at vi skal bli størst mulig. Det er nesten så jeg skulle ønske at vi kunne sette strek her. At vi er store nok nå.
Men det oppstår hele tiden nye ideer og nye muligheter.

Det vi holder på med, er aktivitet og opplevelser.
Vi driver med demokratisering av ekstremsport.

Etter alle disse årene har jeg fortsatt stor klatreglede – og stor skaperglede. Jeg burde sikkert vært mer opptatt av tall. Men det jeg liker best, er når det lyser ut av øynene hos både ansatte og gjester.
Da har jeg det bra. Da vet jeg at vi har gjort noe riktig.»

FAKTA

Navn: Hans Christian Wilson
Kallenavn: Hasse
Bakgrunn: Fallskjermjeger, spesialsoldat, tindevegleder, gründer og daglig leder i Høyt & Lavt
Favorittfjell: Aiguille Dibona (3130 m.o.h.) i de franske alpene
Favorittfjell i Norge: Hallingskarvet (har vært med å bygge varden på 1852-punktet ovenfor Ustaoset)
Kuriosa: HC har gått skituren Haute Route i Alpene 17 ganger og til topps på Mont Blanc 17 ganger. Han har også vært på jakt i dypet av Sibir.